BROMELIA

Det virker som alle bromeliane blomstrer nå om dagen, så da måtte jeg jo selvsagt ta noen bilder. De ikke fine der de ruver høyt oppe i trærne?

"FRUTIS" UTFERD TIL LOS SANTOS

Hei alle sammen. Håper det står bra til med dere alle:-) I forrige uke var vi på tur til fjellregionen Los Santos, i fruktkulturklassen vår. Her lærte vi å lure naturen slik at den skal kunne takle epler, fersken, plummer og andre vekster som slettes ikke hører hjemme her. Med hormoner er alt mulig.

Her ser vi profesor Alberto som med stor iver forteller om dyrking av avokado ved Centro Agricola de Tarrazu. Vi så på drivhusene deres, produksjonen av økologisk gjødsel, lærte jordblandinger og fikk prøve oss på forskjellige typer poding. Jeg noterte og fulgte nøye med, så nå er det bare å spørre meg ut om avokadoproduksjon.

AVOKADOTRE

Her står vi med en plummegård i bakgrunnen. Bildet ble tatt i frukthagene til familien til en klassekamerat fra Los Santos som vi også besøkte under utferden. Etter å ha klatret opp i ulendt tereng og returnert ned til huset deres fikk vi servert kake, kaffe og selvsagt frukt like ved tilapiadammen deres.

Vel, et lite innblikk fra hverdagen her ...

GAVILAN

Her kommer bilde av "la cacita" , huset vårt Gavilán. Jeg bor andre etage, rom to fra høyre

JENTEKVELDER

Sammen med Stefie fra Ecuador blir det gjerne sene jentekvelder med koselig prat om alt mulig. Deilig å ha venner som forstår en og som en kan prate med. 

La POSA

Gjevnlig tar vi oss en tur ned til La Posa. Like ved den botaniske hagen finnes et ydylisk sted der elven munner ut og der en gjerne tar seg et deilig bad.

Her ser dere Gaudi, Deoximo og meg. Deoximo er foresten kunaindianer og fra Panama. Veldig artig kar, og aktiv i JOCRER (Jovenes Cristianos de la Earth, eller vårt "Laget")

Under: Med mine 2 gode mexicanske venninner Vicky og Nelly er det alltid masse gøy.

GUANABANA (UTFLUKT I FRUTICULTURA)

Hva er vel bedre enn guanábana? Til alle dere normenn som ikke kjenner til denne frukten, denne må dere prøve! Jeg prøvde guanabana i iskrem og yogurt første gang i Panama for 3 år siden og ble hekta, men hadde faktisk ikke sett frukten på ordentlig før nå. 

Torsdag for to uker siden var det utflukt med klassen i fruticultura for å besøke guanabana- og papayaplantasjer, noe som ble en stor sukse. Bildet over er fra en mindre intensiv gård som egentlig minnet og en eksotisk hage med all mulig frukt. Veldig gøy.

Vi var som sagt også på en papayagård, og fikk nøye innføring i avlange og runde frukter. Under sees fruktprøving av Prof. Alberto og Regina.

GUANABANA

DOVENDYR OG GÅRDSARBEID

I dag sto jeg som vanlig tidlig opp. I halv 4 tida ringte klokka som sa at det var på tide å komme seg opp. Jeg fikk på meg klærne, ordnet meg på håret, og gikk med glade steg mot kafeteriaen for å få meg frokost. Grove rundstykker, egg og litt cornflakes med jogurt gikk ned på høykant der vi satt rundt bordet og snakket om dagens mange gjøremål. Så var det å haste videre, for å rekke frem til stallen før klokka 6. Det tar nemlig ca 20 min å gå.

Nelly, og jeg har samme arbeidspraksis, så vi gikk sammen. Vel fremme møtte vi også Diana, som også er ei god venninne, og sammen gikk vi for å hente manchetene våre. Det er alltid fint å komme forberedt. Og ganske riktig, vi fikk bruk for dem. Det første vi måtte gjøre var å kutte gress til de drektige hestene som står i stallen. Ramón, Luz, Luis Miguel og jeg ble sendt av gårde for å ta oss av oppgaven. Mens vis sto der og kuttet gress, la jeg pluttselig merke til en hårball oppe i et tre. Et lite dåvendyr hang og sov middag. Det tittet på meg med late øyne, og fortsatte middagsluren. De andre kom også for å se, og vi synes det var en søt liten kar.

Her i fult arbeid med å bære gress.

Ramon kutter gress med manchete. Som dere ser har han også en slags pinne i handa. Den brukes til å samle gress, og gjør at man ungår å bruke handa. Sikkerhetsmessige grunne: her fins farlige slanger...


I 9tida dro vi tilbake til stallen der vi lærte om saling og påstiging av hest. Kjempegøy selvsagt, og selv om jeg har ridd før viste det seg at en costaricansk sal har ganske mange deler!!! Jeg måtte derfor lære det meste på nytt når det gjaldt salinga. Neste gang håper jeg det blir tid til å ri mer.

DANSEKURS

I går kveld ble jeg med noen venner på dansekurs. Det betydde riktig nok at jeg kom noe sent til badmintontreninga, men uansett... Hadde det virkelig kjempegøy. Storkoste meg! På bildet til venstre og under er det jeg og venninna mi Ale (Alejandra) som danser sammen. Hun er virkelig flink og kan det meste. Her danser vi bachata, men vi danset også salsa.

CHALUPADA

I forrgårs hadde vi chalupada de bienvenida (velkomst-chalupada) i vår koridor. Chalupada ligner i grunne på taco, og spises med runde tacoskjell med moste bønner, ost, salat og kjøtt. Svært godt. På bildet er de fleste av oss samlet på vår lille terasse.

SUKKERROER OG GRÅTENDE BØFLER...

Anniken, Diana, Luz, Ramón, Luis Miguel, Don Luis +?

For noen uker siden under arbeidspraksisen som jeg for tiden tar på finca pequaria (der dyra er) var vi med Don Luis som arbeider med grisene for å kutte sukkerroer til dyreför. Vi spente vogn for en av bøffeloksene, og for i veg. Med manchetene kuttet vi sukkerroe for sukkerroe, og ble sterkere for vært hugg vi tok. Vi ble imidlertid ganske slitne, så i 9 tida når det var på tide med en pause kappet vi oss saftige sukkerroer og spiste dem. På tilbaketuren lastet vi vogna full av sukkerroer og oss selv, og så dro vi tilbake til grisefjøset for å laste av.

Viste du at bøfler gråter? Det viste i allefall ikke jeg. Vi sto utenfor grisefjøset og det var før vi hadde dratt ut for å kutte sukkerroer. I fjøset drev andreklassingene og föret grisene som skrek noe helt skjærende for å få mat først. Det var da vi så det, bøfelen sto der og gråt. "Se" sa en av guttene. "Bøffelen feller tårer". Don Luis kom bort til oss. "Hvorfor gråter den?" sa en av de andre studentene. "Bøfler er faktisk veldig følelsesladde dyr" begynte Don Luis. Han fortalte at de ofte gråt av medlidenhet eller hvis det var noe de ikke likte. Han ba oss legge merke til at når den ble lei av å stå der begynte den å gråte og vise tegn til å ville gå, og at når den ikke fikk arbeide mer kunne det hende den felte en tåre igjen. Vi fulgte med, og akuratt det gjorde den. Bøfler kan bli veldig gamle, men de glemmer aldri noe. En bøffel som en gang har fått et slag av noen som kalv, vil aldri glemme personen som gjorde det, og den vil aldri la han komme nær seg igjen.

Her på Earth brukes bøflene blant annet til melkeproduksjon. Bøffelmelk er blant annet perfekt til mozarela ost, et spennende prosjekt som studenter i sammarbeid med profesorer ved universitetet er i full gang med å utvikle.

Ale e yo Alejandra, Nelly, Naudis og Vicky

Fiesta de Bienvenida (Vekomstfest)

Fra onsdag til søndag den første uka hadde vi en rekke bli kjent og læringsaktiviteter. Veldig fint å komme i begynnelsen av året, når det er mange nye og lett å bli kjent. Etter ei uke med mye morro, begynte alvoret, og første forelesning var mandag klokka 6am. På onsdag var det velkomstfest for alle nye; rundt 110 førsteåringer og tre utvekslingsstudenter + lærere og funksjonærer. Festen ble holdt i rektorens hus, med god mat, stemning, og oppvisning av boliviansk og brazilsk dans av første klasse. På bildet til venstre ser dere Gladis, Lucho, meg, Oscar og Alejandra. Gladys og Alejandra er begge fra Guatemala, og vi henger mye sammen. Veldig ålreite jenter! I den nærmeste gjengen er også to av mexicanerne fra det første innlegget (Nelly og Vicky) og ei Costa Ricansk jente ved navn Naudis. Vi har det utrolig mye gøy sammen (locquitas pero todo bien chevere).

UNIVERSIDAD EARTH

Vicky, Nelly, jeg, Roxana og prof. Kohlman under
gårdagens mexicanske velkomstfest

Hei alle sammen,
Nå er det gått nesten en måned siden jeg kom hit til Costa Rica, så jeg fant ut det var på tide å la høre fra meg. Håper dere alle har det bra der hjemme.

Etter en tre dager lang reise (4 fly+2 overnattinger) kom jeg enderlig frem til Costa Rica den 12. januar. Reisen gikk fint, og jeg fant fram til bussen som jeg tok inn til San Jose. Derfra fant jeg frem til busstasjonen el Caribe, der jeg måtte vente noen timer på en buss som skulle gå senere på ettermiddagen. Etter nesten tre år uten costaricansk mat lette jeg ivrig etter patacones og ceviche, men til liten nytte. Skuffet måtte jeg avta jakten... På bussen til Pocora, som er nærmeste landsby til universitetet, møtte jeg to panamanske gutter som det viste seg var studenter ved EARTH. Sammen med dem fant jeg veien frem til universitetet.

For et fantastisk sted! En egen verden virkelig. Inne på universitetsområdet fins legekontor, bank, kafeteria (der all maten serveres, egentlig ikke hva vi i Norge vil kalle kafeteria...) og ernæringsekspert, elektriske busser som bringer studenter, funksjonærer og turister, hotell, et eget boligområde for profesorer, kiosk, turistbutikk med produkter fra EARTH. Her er styrkerom, svømmebaseng og gymsal, tennisbane, basketbane senter for kreativ aktivitet, biliard og bortennisrom, en stor aula som brukes som kino 2 ganger i uka. Her fins alt innen landbruk, spennende laboratorier, stall, fjøs, organisk produksjon, bananplantasjer, botanisk hage, verksted for snekring, motor og metallarbeid, treplantasjer og et reservat.

Her er livet PURA VIVA!